Den indre kritikeren
Hypnotisøren har kaffeånde, øyne som en gammel elefant og stemmen til Snåsamannen. Dette er min første time. Vi sitter på kontoret hans, i overetasjen til en motorsykkelforretning, han på en kjøkkenstol og jeg i en stressless. Jeg er dypt skeptisk og angrer på at jeg i det hele tatt har kommet. Og enda vet jeg ikke at innen han er ferdig med meg, kommer jeg til å gråte som et barn.
Essay av: Nicolai Houm
Kona og jeg har på forhånd hatt mye moro med denne plutselige innskytelsen min; å gå i hypnoseterapi. Mens jeg neglebitende gikk og ventet på den første timen, tegnet vi opp noen vanvittige scenarioer der jeg, i transe, gjorde alt fra å gå som en zombie med armene rett framfor meg, til å prompe uhemmet. I disse historiene ble behandleren jeg skulle møte hetende Hypno-duden. Egentlig er det mest kona som har harselert. Jeg er den som har problemet.
”Du kan være helt trygg,” sier Hypno-duden med et bestefarsmil. ”Det er ikke som i Donald. Du kommer til å være tilstede, men i en annen tilstand. Du kommer til å huske alt etterpå. Vi skal ikke så dypt.”
”Er det som å sove?” spør jeg.
”Nei.”
Èn ting er det alternative elementet her. Jeg er en av de som synes at den sovende kvakksalverloven bør gjenoppvekkes. Men skepsisen min har en årsak til: Som så mange voksne, norske menn, snakker jeg egentlig aldri om noe privat med noen. Hvis jeg i det hele tatt berører temaet følelser når jeg prater med en kamerat, skraper vi bare på overflaten. De beste vennene mine er, i likhet med meg, dårlige lyttere. Vi får fiskeøyne hvis samtalen blir for problematisk. Vi er så løsningsorienterte at vi knapt rekker å presentere et dilemma før vi har funnet en vei ut av det. Det er kanskje stolthet, kanskje gammel patriarkalsk ære, kanskje aversjon mot selvmedlidenhet, men mest av alt er det hjelpeløshet.
Men det er noe med hypnotisøren. Han er så ekstremt tillitsvekkende. Så forsiktig. Han snakker langsomt og lavt om hva jeg snart skal gjennomgå. Han snakker om midlertidig svekkelse av kognitive et-eller-annet. Han forteller at det egentlig heter selvhypnose, at jeg ikke kommer til å gjøre noe jeg ikke vil. At det finnes en egen paragraf i straffeloven som regulerer geskjeften hans. Og så legger han hodet på skakke og forteller at han også har skrevet bøker:
”Riktignok fagbøker,” sier han. ”Men jeg vet hvordan det føles å utgi noe. Man er der ute …” han slår sakte ut med de garnmyke, gamle armene sine og mimer det offentlige rom. ”Synlig og sårbar.”
Slik lød den første e-posten jeg sendte til Hypno-duden:
Hei
Jeg har et litt uvanlig selvtillitsproblem og tenkte å høre om hypnoterapi kan være til hjelp. Jeg er forfatter og sliter med lite selvtillit når det gjelder skrivingen. Det gjør skriveprosessen veldig tung, og det fører nok også til at det jeg skriver tidvis blir tvunget. Jeg mistenker at det er blitt en negativ spiral der jeg stadig bekrefter for meg selv at det er vanskelig å være forfatter og vanskelig å skrive.
Hva tror du om hypnoterapi i dette tilfellet, hvor mye vil det komme til å koste og når kan jeg eventuelt komme i gang?
En overraskende stor del av hypnoseterapien foregår i uhypnotisert tilstand. Vi sitter bare og snakker. Jeg forteller at da støvet hadde lagt seg etter andreboken min, så meldte problemene seg (det var ikke så mye støv, egentlig, bare noen anmeldelser, gratulasjoner fra venner og familie, lave salgstall, et par uker i et lite æresstativ ved kassa i Norli Universitetsgaten). Jeg begynte på en ny roman. Og jeg forble på dette begynnerstadiet i tolv måneder, huket over de samme setningene hver dag. Jeg hadde aldri hatt noen overflod av selvtillit i selve skriveprosessen, men nå hadde troen på meg selv for alvor begynt å krympe, til et punkt hvor det ikke gikk lenger. Jeg vet ikke om det kan kalles en skrivesperre. Det kom noen små setninger diltende over skjermen med halen mellom beina, og jeg strøk dem som regel med det samme. Jeg klarte ikke å produsere noe. Det var vegring. Så mye vegring at det fikk meg til å tvile på forfattergjerningen.
”Til slutt var jeg så desperat,” sier jeg til hypnotisøren, ”at jeg tenkte: Hvorfor ikke prøve noe helt …”
Ordet jeg holder igjen er ”teit”.
Hypnotisøren lener seg fram og sier: ”Vi må se å gjøre noe med denne kritikusen.”
Tre tanker opptrer i hodet mitt samtidig:
En: Jeg må slå opp ”kritikus” når jeg kommer hjem og se om det virkelig er et ord.
To: Har ikke alle forfattere vegring?
Tre: Hvis den kritiske sansen forsvinner helt – begynner jeg å skrive som Paulo Coelho da?
”Den kritiske sansen er jo også uunnværlig når jeg skriver,” forteller jeg. ”Jeg bruker den jo til å … liksom skille skitt og kanel. Til å si noe om verden.”
”Det er ikke den siden vi skal dempe,” hvisker hypnotisøren.
Det har virkelig blitt drøyt. Jeg unnlater å fortelle hypnotisøren om den sprø uvanen jeg har innarbeidet. De få gangene jeg har en grei skrivedag, setter jeg ubevisst av halve dagen derpå til å rive fra hverandre det lille jeg har fått til. Jeg leser likegodt den dumme, lille teksten min opp mot tilfeldig valgte avsnitt i Wallace' Infinite Jest. Det er selvpining, litterær flagellantisme.
Det aner meg at jeg gjør det for å forberede meg på noe enda verre – andres negative reaksjoner. Rett før jeg debuterte hadde jeg stadig lyst til å spørre redaktøren min: Kan noen komme til å si at dette ikke er litteratur? Jeg hadde sett den setningen i en eller annen sammenheng – dette er ikke litteratur – og jeg internaliserte den straks, gjorde den til min; det verste som kunne komme til å hende meg. Den litterære offentligheten virket skremmende, og den forble skremmende selv etter at debutromanen hadde fått god mottakelse. Jeg så for meg at jeg sto i mørket utenfor en fest, og i den opplyste varmen innenfor fantes et tett felleskap av munnrappe, Tor Ulven-siterende mennesker som visste hva de drev med. Og selv om jeg innser at det er en vrangforestilling, bærer jeg den med meg. Om jeg i det hele tatt tilhører en gruppe med forfattere, så er det en gruppe uten tilhørighet. Vi som ikke har studert litt. vit. sammen og ikke har drevet litteraturtidsskrift sammen. Vi som ikke har antydning til en samlende poetikk eller ideologi. Vi som kom fra hver vår tue og kanskje møttes på en skriveskole før vi forsvant hvert til vårt. I sjeldne øyeblikk av overmot kan jeg tenke at det er en fordel å ikke stå et bestemt sted i det litterære terrenget. Jeg trenger ikke å ta avstand fra verken underholdning eller avant garde. Jeg kan tenke det jeg alltid har tenkt: At intelligent tekst ikke nødvendigvis er ensbetydende med vanskelig tekst. At høy litterær kvalitet ikke utelukker en krystallklar henvendelse. At man som forfatter kan forstå og respektere leserens behov for framdrift og fortelling, men likevel være formbevisst. Men alt dette er uten verdi, så lenge den følgende tanken fyller hodet mitt hver gang jeg setter meg ned for å skrive: Jeg er ikke bra nok.
”Hvor tror du denne indre kritikeren kommer fra?”
Hypnotisøren har hånden på armlenet mitt nå, og nesetippen inne i intimsfæren min.
”I din verden kommer den sikkert fra moren min,” sier jeg.
Den kalde, frekke siden av meg. Den som gjerne kommer fram når jeg føler meg truet, og får meg til å virke nonsjalant når jeg er sint, analytisk når jeg er lei meg. Hypnotisøren bare smiler. Jeg merker at jeg har et sterkt ønske om å frifinne mor. Den ene gangen jeg går i terapi, vil jeg ikke at det skal ende etter tjue minutter med en klisjé.
”Jeg har alltid vært opptatt av … prestasjoner,” sier jeg. ”Jeg var skoleflink. Jeg var kretsmester i lengde og 60-meter. Det er utrolig vanskelig å si dette uten at det høres ut som jeg skryter,” sier jeg.
Hypnotisøren ser meg i øynene så å si hele tiden. Det føles ikke som et maktgrep, heller ikke en utstudert måte å fremme fortrolighet på. Øynene hans sier: Jeg ser deg, kompis.
”Det har ikke blitt noe bedre med tiden. Jeg har bygget en 70 kvadratmeter stor låve med garasjedel og full kjeller. Alene. Med et spedbarn i huset. Mens jeg var i ny jobb. Uten annen hjelp enn læreboken til VK1 tømrerfag, innkjøpt for anledningen. For sikkerhets skyld brukte jeg materialer fra egen skog – jeg måtte bare felle en del trær først.”
Så begynner vi så smått med forberedelsene til selve hypnosen. Akkurat det er faktisk litt Donald-aktig. Han svinger ikke et lommeur foran øynene mine, men det er ikke så langt fra. Jeg må til slutt gjennom en telle-øvelse. Han prikker meg på siden av pannen, og sier ting som: ”Du er dobbel så tung som i sted.”
Kliniske undersøkelser viser at rundt ti prosent av pasientene ikke lar seg hypnotisere. De er rett og slett ikke mottakelig for denne formen for selvsuggesjon. Jeg er tydeligvis ikke en av dem. Hypnotisøren ber meg til slutt telle ned fra et tresifret tall og advarer på forhånd om at det kommer til å bli vanskelig. Jeg klarer fire tall, så stokker det seg. Det rykker i kroppen slik det iblant gjør rett før man sovner. Da jeg sier det siste tallet, er det med stemmen til en heroinist. Det hypnotisøren gjør føles som en justering av glidende knapper på hjernens kontrollpult. Uvedkommende lydinntrykk dras ned. Minner skyves opp. Psykens forsvarsmekanismer stilles ned mot null. Det ømme og det sarte skyves opp, opp, opp.
Det er som han har beskrevet det på forhånd: som å kjøre bil uten å tenke over det. Den tilstanden du er i på Beitostølen etter å kjørt hele Valdres i ett strekk – når du ikke lenger merker at du fører bilen, når du holder riktig avstand til andre trafikanter, girer, bremser og kløtsjer helt uten å ane det. I hypnosen er jeg ikke borte, men jeg slipper tak. Jeg er ikke utenfor tid og rom, men jeg bryr meg ikke særlig om noen av delene. Jeg er ikke i hypnotisørens vold, som i et spekulativt Paul McKenna-show, men jeg er lettet over å slippe å ta initiativ.
Vi gjør ingen store fremskritt i løpet av den første seansen. Vi graver ikke særlig dypt. Antakelig er det bevisst fra terapeutens side (skeptikeren i meg antar selvfølgelig at han er ute etter de 700 kronene en time til vil koste meg). Han leder meg ut av transen på omtrent samme måte som han ledet meg inn i den. Etterpå reiser han seg, kikker på øynene mine og forteller at de er røde. Han forklarer at det gjerne følger av hypnosetilstanden, at det er et fysisk spor.
”Kunne jeg åpnet øynene hvis jeg ville? Altså før du ba meg om det?” spør jeg.
”Absolutt.”
”Men jeg hadde lyst til at du skulle bestemme?”
”Nettopp,” sier han.
To uker går. Det er umulig å skrive. Jeg har begynt å hate det. Hate skrivebordet. Hate stolen. Hate de kaldsvette fingrene som knapt tør å berøre pc-en. Hate de selvhøytidelige, pseudolitterære vendingene som kommer når disse nervøse kråkene en sjelden gang lander på tastene. Den prosaen jeg har lyst til å skrive lar seg ikke skrive når jeg kniper rumpeballene sammen og har skuldrene oppunder ørene. Jeg beundrer Lydia Davis og Lorry Moore fordi de er tekniske, men likefullt skjødesløse. Jeg har lyst til å få til et grann av Dave Eggers’ såre, smarte tone. Jeg vil være språkorientert og kompromissløs, men likevel formidle en god historie, slik som Ben Marcus. Alt jeg holder høyt i litteraturen, fordrer frihet i skriveøyeblikket. Altså er jeg grunnleggende kjørt.
Jeg drar tilbake til hypnotisøren. Vi begynner uten om og men. Igjen får jeg merke den “reduserte vurderingen, monitoreringen og sensurering av omgivelsene” som Wikipedia så fint beskriver. Men jeg får også bekreftet at spesifikasjonen jeg fikk på kvitteringen etter første konsultasjon medfører riktighet: Selvhypnose. Mens jeg er ”under” bestemmer jeg meg for å prøve å åpne øynene. Fordi jeg vil det. For å se om det fortsatt er jeg som bestemmer. Og der, i en liten spalte i det herlige mørket ser jeg hypnotisøren som sitter på stolen sin, med armene i kors. Han smiler selv når han tror at ingen ser ham.
”Symptomene på den følelsen du beskriver …” begynner hypnotisøren. ”Altså vegringen. Uroligheten. Lysten til å reise deg og løpe. Jeg vil at du skal tenke tilbake på første gang du kjente den følelsen.”
Jeg har lukket øynene igjen. Det han ber meg om er lett i den tilstanden jeg er i. Minnene fortoner seg ikke lenger som et arkiv med korte filmer om en annen person; en liten gutt, en ungdom, en nybakt far, en jeg var før. Jeg opplever i stedet en kontinuitet, en kopling til en underbevissthet som ikke er stykket opp i episoder og avsluttede hendelser, men utgjør helheten meg. Jeg kan kjenne følelsene av å være meg i fortid. Og jeg vet umiddelbart hvilket minne terapeuten har lyst til å høre om. Det er på dette tidspunktet jeg begynner å gråte.
”Hva sier gråten?” spør hypnotisøren.
”Jeg vet ikke,” sier jeg. Selv i transe er jeg i stand til å bli irritert over det myke, lille spørsmålet hans.
”Hvor er du nå?”
Jeg hører min egen stemme si:
”Jeg er på Dixon Elementary School i USA.”
”Hvor gammel er du?” spør han.
”Sju.”
”Hvordan føler du deg?”
Jeg hører at jeg svarer terapeuten – ”ensom” – men føler at jeg sitter med knærne oppunder skolepulten i Midtvesten. Det er mitt første skoleår i USA, og jeg kan ikke språket. Jeg kler meg feil, jeg har stort, krøllete hår. Jeg går ikke i kirken hver søndag, som alle andre. Jeg forteller ham at dette er begynnelsen på tre år med prøvelser og isolasjon i et sosialt system som er kasteaktig. I kantinen pleier jeg å sitte sammen med mørkhudete Bashir og en kortvokst jødisk jente. Bordet er langt og segregert. Jeg spiser den slafsete varmlunsjen og tar den gule skolebussen om morgen. På den andre enden av bordet sitter Brian og Mike og David og alle andre som gjør alt riktig, de som får matpakke med Wonderbread og Twinkies og blir kjørt til skolen av hjemmeværende mødre i lave sportsbiler og fete minibusser.
”Hva tenker du, der i klasserommet?”
”At jeg det eneste jeg vil, er å være en av gutta.”
Den bevisste siden av meg, den som kan åpne øynene hvis jeg vil, prøver å stoppe tårene. Hypnotisøren holder meg der i Amerika. Lenge nok til at jeg kjenner hvordan opplevelsen har preget meg, skapt et anstrengt forhold til begrepsparet selvstendighet og tilhørighet, og ikke minst gjort meg tilpasningsdyktig på grensen til det manipulerende. Det siste halvåret før vi skulle flytte hjem til Norge begynte jeg nemlig på mirakuløst vis å bevege meg oppover i hierarkiet. Jeg hadde på en eller annen måte knekt koden. Det var ikke uten betydning at vi hadde fått svømmebasseng i hagen. Pluss at min spontane far hadde pådyttet min trygge, sosialdemokratiske mor en Pontiac Firebird Limited Edition. Fem liters fabrikktrimmet motor og så spekket med ekstrautstyr at far knapt fikk forsikret den. Bilen fikk mora til Mike sin sure, sjakkrutete Porsche til å se ut som en hestekjerre. Men mest av alt handlet det om å lære å se seg selv utenfra. Hva med meg var det omgivelsene ikke aksepterte? Hva med meg kunne de komme til å like? Rett før sommerferien nådde jeg en slags topp. Jeg var blitt helintegrert. Bashir satt igjen i rumpeenden av kantinebordet, mens jeg skulle på sommerleir med David, som var nesten kulere enn Mike.
Så kommer det forløsende spørsmålet fra hypnotisøren:
”Du sier at du vil være en av gutta. Men hvis du spoler framover … hvem er disse gutta i dag?”
Også denne gangen ligger svaret der og venter, fiks ferdig formulert, som om jeg alltid har vært forberedt på spørsmålet.
”Hvem er disse guttene nå?” gjentar hypnotisøren. ”Finnes de i dag?”
Selv i transen kan jeg merke at svaret er pinlig. Men nå er det ingen vei utenom. Det er bare å si det som det er:
”Ja … De er unge, mannlige litterater. Kritikere, kulturjournalister, forfattere.”
”Jeg skjønner,” sier hypnotisøren.
Da jeg kjører hjemover etterpå, er det med en viss følelse av lettelse, men også med en sorg som virker rå, eller fersk, som når du piller av en skorpe og det blør mer enn du hadde forventet. Jeg tenker på det retoriske spørsmålet terapeuten stilte etter oppvåkningen: Om jeg syntes det var lurt å fortsette å skrive for en håndfull profesjonelle lesere som det er umulig å tekkes?
Jeg fortsetter å skrive på romanen. Noen dager er det fremdeles tungt, men det blir lengre og lengre mellom disse dagene. Jeg opplever for det meste at ordene tar hverandre. Før hypnotisøren vekket meg fra transen gjentok han gang på gang at selvkritikken min skulle tre tilbake. Lavt og messende: ”Du skal merke at den svekkes for hver dag.” Det føles som det er nettopp det som skjer. Skrivingen oppleves ikke som like forsert, iblant fornemmer jeg til og med en slags eufori. Når det melder seg en formulering som er litt drøy, en overilt bevegelse i teksten, en setning som utvilsomt ville blitt offer for fortløpende selvsensur før, tenker jeg på hypnotisøren.
Ettersom nye kapitler blir til, går jeg tilbake og leser og redigerer, men aldri med den kvelende følelsen av å ikke strekke til. Jeg kan ikke med sikkerhet si om forandringen skyldes selve hypnosen, eller om andre metoder kunne ledet til samme bevisstgjøring. Men to og et halvt år senere har jeg skrevet ferdig romanen De håpefulle. 670 sider med ren skriveglede som etter hvert når et større publikum enn alt annet jeg har skrevet til sammen.
Jeg bryr meg fremdeles om hva andre litterater måtte mene. Men ikke på samme måte. Jeg har innsett at hangen til å prøve å se meg selv med deres blikk er selvhøytidelig. Det innebærer en naiv og egosentrisk antakelse om at de stadig kikker i min retning. Jeg lytter til kritikere. Jeg verdsetter dialogen, for når litteraturkritikk er faglig fundert og fri for vikarierende motiver er den en helt essensiell del av den litterære offentligheten. Og den kritikken jeg verdsetter mest, er ikke nødvendigvis den mest positive. Det betyr mer for meg at kritikeren forstår prosjektet mitt og verdsetter innsatsen. Men jeg kan ikke skrive for kritikere. Jeg skriver fordi jeg vil det, fordi det er givende. Jeg skriver for leserne, de som faktisk skal betale for boken. Og jo … ok … en del av meg skriver fremdeles for å prøve å imponere, for å bli likt og for å bli sett. Men nå kommer den virkelig store avsløring: Det gjør alle forfattere, selv om de ikke innrømmer det. Det er allmennmenneskelig behov man dessverre ikke blir kvitt, selv ikke med hypnose.
Få en PDF med våre beste skriveråd – helt gratis
Forfatterdrømmen kan være begynnelsen på noe stort! Her får du våre beste skriveråd og metoder – helt uten forpliktelser.
Er du klar for å ta skrivingen din til neste nivå? Meld deg på e-postlisten vår for å få gratis skriveråd.
Møt instruktørene på forfatterkurs.no
Vi har samlet erfaring, bok for bok, år for år. Som redaktør har Nicolai Houm fulgt 261 bokprosjekter fra begynnelse til slutt. Thomas Winje Øijord er gründer og driver et budskap- og tekstbyrå. Vi er begge etablerte forfattere som utgir bøker på de store, anerkjente forlagene. Nå vil vi hjelpe deg!